Det tok ikke lang tid før jeg følte at jeg måtte tilbake igjen til vakre Eira, storlaksen som glapp var det enste som stod i hodet på meg. På torsdag var jeg og Ola på plass på Bjørnes http://bjoernes.com/ igjen. Fram til midnatt kunne vi fiske Melhølen og Tømmerhølen, og etter midnatt fikk vi også tilgang til Sletthølen og Maltsteinshølen.
På andre runden får jeg på en smålaks i Melhølen, den gir meg en fin kamp med både hopp og utras, og akkurat i det jeg skal ha den på land greier den å slå seg av. Artig likevel.
Vi fisker jevnt og trutt helt til mørket melder seg, men kjenner ikke noe mer. Vi dropper nattefiske siden det var helt fullmåne, stjerneklart og iskaldt. Har lite god erfaring under de forholdene. Vi tar heller en del fine bilder og finner så fram soveposene for å satse på morgenfisket.

Naturopplevelsen i Eira er stor

Morgenen etter er det en trolsk stemning, det er elvetåke og klarvær. Elvetåke er som regel ikke bra for fisket, men vi vil allikevel gjøre et forsøk, det er uanset en fin morgen å være ved elva. Vi starter øverst på valdet i Sletthølen. Jeg går først og det tar ikke lang tid før det hugger til hos meg. Fisken tar rolig, men jeg kjenner raskt at det er en stor fisk. Den går bare dypt og oppover de første minuttene. Noe jeg ikke liker derimot er at jeg kjenner at den går og rister på hodet. Det er ofte et tegn på at flua sitter langt fram og da ofte dårlig.

Storlaks på i trolsk morgenstemning.
Etterhvert begynner fisken å gjøre flere og lengre utras nedover i elva. Friskt i minnet mitt er jo den store laksen jeg mistet noen dager tidligere og når jeg i tillegg kjenner at hver gang fisken stopper opp så står den å rister på hodet får jeg en veldig dårlig følelse om at dette heller ikke skal lykkes.

Å kjempe med storlaks er en nervepåkjenning av de skjeldne.
Men til tross for dette så er fisken fortsatt på og etter uttallige utras begynner den å vise mer og mer tretthetstegn. Etterhvert får jeg den også helt inntil oss og vi ser den godt i det klare vannet, den er ikke like stor som den forrige jeg mistet, men ser ut som et fint eksemplar av arten i 7-9 kilosklassen. Nå har jeg kjempet med laksen i over 20 minutter og jeg begynner å få tro på at dette skal lykkes. Men den er enda ikke helt sluttkjørt.

Like før fisken er klar for landing og jeg trur jeg har seieren i boks.
Jeg får den til slutt helt inntil land en gang, men den ligger enda ikke rolig nok til å tailes, i det den snur for å gjøre sitt siste utras ser jeg jeg at flua stikker ut av kjeften på fisken langt framme. Det går kaldt nedover ryggen på meg og jeg sier til Ola at dette går ikke bra. Bare et par meter utenfor oss er laksen i overflaten og i det den gjør et lite plask blir snøret slakt og flua kommer opp av vannet.
På nytt flyr stang og lue gjennom lufta og Eresfjordingene våkner av ord som ikke sømmer seg på trykk.
Det er en jævlig følelse, så nærme suksess.
I ettertid så er jeg glad for at jeg fikk oppleve kampen og den opplevelsen det er med den, at jeg mister den er hendelig og en del av gamet. Men når jeg står der rett etter at det har skjedd så er jeg bare forbannet og frustrert, hvertfall siden det er andre storlaksen som glipper for meg på kort stund.
Vi fisker fram til døgnfredningen inntreffer klokken 13, Ola har en fisk som napper i flua en gang, men det er alt som skjer.
Det neste døgnet fisker jeg i Melhølen og Tømmerhølen, men nå på andre siden av elva. Her fisker jeg sammen med Roy Smørholm og to av hans kamerater. Melhølen fiskes nok bedre fra Bjørnes siden, men Tømmerhølen er rett så lekker å fiske derifra. Vi fisker på skift gjennom hele kvelden og nyter samtidig god mat og drikke i den fine sommerkvelden.

Kokken Roy disker opp med herlige koteletter.
Vi fisker fram til det er godt mørkt, men eneste kontakten med fisk er en smålaks spm stiger etter flua mi, men bommer når det tar. Jeg hadde veldig stor fart på flua da.
Roy og jeg fisker hardt også fra morgenen og utover formiddagen. Jeg greier faktisk å knipe meg en liten smålaks i Tømmerhølen, men den er av den minste sorten. Veier ikke kiloen engang. Men den tok hardt og kjempet bra til å være så liten, det er tydelig at all fisk i Eira er veldig sprek.

En fin grillfisk.
Selv om jeg nå har mistet de største laksene jeg har hatt på i Eira så kjenner jeg at jeg har forelsket meg helt i denne elva, vakrere elv som er mer egnet for fluefiske tviler jeg sterkt på at det finnes. Så jeg er allerede igang med planleggingen av nye turer inn Eresfjorden, det er nok ikke lenge før det kommer nye historier derifra på denne siden.
